Kunstnerliv på Bredviken

På kjøkkenbordet ligger en bunke tegninger. Natta ble lang og kreativ. Den blir gjerne det når tre kunstnere kaster ideer på hverandre. Men nå er det en ny dag. Det lukter sommer og solvarm blomstereng rundt husene på småbruket Bredviken ved Lomsjøen i Søndre Land.

Ei ny tid har inntatt Bredviken. Der praten før gikk om dyrestell og innhøsting, jakt, fiske og mulighetene for en god multehøst, drives det nå intensiv idémyldring for å utvikle stedet til et kunstnerisk kraftsenter. Hva med å «male» Lomsjøen gul og montere lampeskjermer på stubber i ei glenne i skogen?
– Hei! Markus Brendmoe står blid og overraskende morgenfrisk på trammen. Oslo-kunstneren som har sine arbeider på veggene i Nasjonalgalleriet, i H.K.H Dronning Sonjas kunstsamling, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Museet for samtidskunst og en rekke andre sentrale institusjoner, kjøpte småbruket langt inne i Veståsens skoger i desember i fjor. Nå har han sin første sommer på Bredviken og har invitert kunstnerkollegene Stein Koksvik og Roar Werner Eriksen til sitt eget paradis.
– I Oslo har jeg atelier i en stor fabrikkhall på Grorud. Veggene der er hvite og lyset skarpt. Når jeg kommer hit til Bredviken merker jeg at jeg tenker kunst på en annen måte. Jeg har vært bildekunstner i 30 år og er jo den samme personen enten jeg er i Oslo eller på Veståsen i Søndre Land, men her ser jeg ting på en annen måte. Når rammene endres oppstår nye innfallsvinkler. Jeg liker roen og armslaget dette stedet gir. Når jeg kommer fra Oslo har jeg ei nervøs overgangsfase før jeg får lagt byåket av meg, men så senker roen seg, og jeg blir fylt med ydmykhet med tanke på de menneskene som har levd her siden den første bosettingen på 1700-tallet. Tenk at det er samme slekten som har vært her i 300 år! Det sier noe om hvor sterkt stedet er, sier Markus Brendmoe.
Den nyslåtte småbrukeren byr på kaffe, mens Jack Russel-terrieren Wilma svinser fornøyd mellom kjøkken og grønne enger.
– Jeg har lyst til å dele dette stedet med andre, sier Markus Brendmoe. Elevene han underviser i fabrikkhallen på Grorud tripper etter å få oppleve kunstnerisk utfoldelse på Bredviken. Kunstnere fra inn- og utland skal få smake på stemningen ved Lomsjøen.
– Dette er et lite stykke Norge. Jeg skal ikke sitte og gnu med dette sjøl! Bredviken skal bli ei bedrift der vi har utstillinger, holder kurs og driver kunstproduksjon. Tenk å få japanske eller afrikanske kunstnere opp hit. Brendmoe sukker lykkelig. 40 mål innmark, skog, vann, en stor låve, stabbur og bolighus gir uante muligheter.
Det er alle disse mulighetene som har holdt de tre kunstnervennene våkne til langt på natt.
– Dette er et fantastisk sted, fastslår kollega Roar Werner Eriksen. Nok en tungvekter i norsk kunstliv. I fjor ble han representert med flere verk i Det norske hus i Brussel. Kunsten hans er innkjøpt i av ambassader og universitet, Norsk Kulturråd og store institusjoner i inn- og utland.
– Jeg er institusjonsorientert og det er viktig for meg at bildene mine henger i Nasjonalgalleriet, sier Eriksen. Det er tredje gangen han besøker Bredviken. Begeistringen har ikke avtatt, men temperaturen stiger når han reflekterer over hvorfor et sted som Bredviken ikke lenger har livets rett som gardsbruk.
– Det er synd at folk slutter å bo på slike steder, men det er det som skjer i Bygde-Norge. Det skal ikke bo folk på landsbygda lenger. Det er snart bare nisjefolk som Markus og meg som ser nytten og verdien av slike perler. Utviklingen i samfunnet er så destruerende. Hele kulturarven vår er i ferd med å forsvinne. Den aggressive måten vi bygger ned kulturarven på og erstatter den med urbanisme, gir oss et identitetsproblem. Vi glemmer hvor vi kommer fra, vi kaster vrak på det som har bygd vår velstand, vår identitet og forståelsen av å utnytte det landskapet vi bor i. Oppe i dette må noen reagere. Som kunstner må man ventilere en slik utvikling, derfor har jeg lyst til å farge Lomsjøen gul for et kort tidsrom, sier Roar Werner Eriksen.
– Hvordan vil du gjøre det?
– Ved å tilføre et miljøvennlig fargepigment. Hele sjøen vil da gradvis farges gul. Det varer bare noen få timer, og så er vannet som før. Ikke en eneste fisk vil dø og naturen blir ikke skadet, Slike kunstprosjekt har vært gjennomført flere andre steder, forteller Eriksen som legger til at prosjektet tidligst kan gjennomføres neste sommer. Tillatelser må innhentes både fra grunneiere og myndigheter.
– Hva vil du oppnå ved å farge Lomsjøen gul?
– Brodden ligger i det at det skjer noe med naturen når jorda ikke lenger brukes. Ved å male Lomsjøen gul, får jeg sagt noe om utviklingen. Og så vil det jo være et flott skue sammen med Steins blafrende lamper i skogen, smiler Roar Werner Evensen.
For tredjemann i kunstnerkolonien, Stein Koksvik, har også sine planer. Mannen som ofte og alltid har skisseblokken i kreativ nærhet, har flere uttrykksformer enn tegningen. I mai fylte han Vigelandmuseet med skulpturer, installasjoner og tegninger. Nasjonalmuseet, Stenersenmuseet, Charlottenborg i København og Drammens Museum er blant de institusjonene som har sikret seg hans arbeider.
– Jeg lager skulpturer og bruker lys på mange ting. For meg er skogen her ute nesten litt dyster. Derfor tenker jeg å hogge ned noen trær og montere lysende, nostalgiske lampeskjermer på stubbene, sier Koksvik som vil ha en touch av humor inn i kunsten.
– Det er sjelden å finne et sted som er så uforstyrret som Bredviken. På mange måter tar vi opp tråden etter Telemarkstradisjonen og går ut i naturen og jobber kunstnerisk, sier Stein Koksvik.
Nå er en sen frokost over, og naturen kaller. Ikke for kunstnerisk aktivitet denne gangen. Garnet som ble satt kvelden før skal tas opp. Tre karer skyver båten fra land og drar 40 sprellende ørreter over ripa. Bredviken gir mat for både kropp og sjel.